ER VI IKKE ALLE SKYLDIGE I Å VÆRE LITT «TOXIC»?

Vi reiser tilbake til juni for et år siden. En podkastepisode hvor jeg er gjest har akkurat blitt sluppet. Temaet er kjærlighet, manipulasjon, singellivet og en moderne datingkultur hvor kun de sterkeste overlever. Vi lever i en tid hvor absolutt alt vi ønsker oss er kun et tastetrykk unna, og tålmodighet tilhører sjeldenheten. Vi vil ha fast food, fast fashion, alt skal klikkes hjem og leveres på døra til en lavest mulig pris og kortest mulig tid. Kvantitet over kvalitet. Også i kjærlighetslivet. Rettere sagt, sex- og datinglivet.

Den ekte, autentiske kjærligheten har dessverre nærmest blitt en utopi i vår tid.

Vi putter mennesker i en digital handlekurv hvor bare kandidatene med de flotteste bildene får en høyresveip som åpner for muligheten til kommunikasjon. Skeptisk småprater vi med de fremmede menneskene i handlekurven og overanalyserer hvert ord som blir skrevet. Vi leser alt vi finner av artikler om manipulasjonsteknikker som man må passe seg for, og sluker hvert ord ytret av selverklærte dating coacher som forteller sårbare single mennesker hvilke røde flagg man skal se etter tidlig i kommunikasjonen med en ny potensiell partner. Vi bekymrer oss for at hver person vi møter kommer med dårlige intensjoner, og frykter kjærlighetssorgen det medfører. Derfor filtrerer vi heller bort for mange enn for få, og eliminerer alle som avslører det vi oppfatter som alarmerende informasjon om seg selv og sitt eget liv. Vi graver så dypt vi kan i vår søken etter hva som helst som kan risikere å trigge vonde følelser og traumer fra tidligere relasjoner.

Vi lever som sagt i en tid hvor tilgjengelighet trumfer moral og etikk. Ultraprosessert mat har i flere tilfeller inneholdt kreftfremkallende midler, og fast fashion er en miljøversting. Likevel stapper vi i oss giftstoffer og fyller havet med mikroplast. Den samme likegyldigheten tar vi med oss inn i kjærlighetslivet, hvor manipulasjon og skitne spill er giftstoffer som til slutt gjør oss så syke at vi ikke lenger klarer å se mennesker som mennesker, men som en ingrediensliste. Vi sveiper oss syke av kynisme, og blir alle offer for å dehumanisere hverandre som en konsekvens av altfor mange negative erfaringer. For å beskytte oss selv fra å bli såret leter vi med lupe etter alt som finnes av giftstoffer, og fjerner kandidatene fra handlekurven, en etter en. Vi gjør dette systematisk uten å engang tenke over hvordan andre gjerne oppfatter vår egen ingrediensliste. Vi har jo kanskje også et par giftstoffer i egen adferd eller reaksjonsmønster, som vi ikke evner å se selv?

Er vi ikke alle skyldige i å være litt «toxic»?

Bevisst eller ubevisst har vi nok alle på et eller annet tidspunkt såret noen i den digitale nettkatalogen, hvor flere bruker falske løfter om kjærlighet for å få sex, og andre bruker falske løfter om sex for å få kjærlighet. Vi som stiller med åpne kort og ikke ønsker å investere tid i relasjoner basert på løgner, blir stående på sidelinjen helt alene mens vennene våre lyver eller blir offer for andres løgner. Vi gjemmer oss bak en mur som vi bygger høyere og mer solid for hver skrekkhistorie som blir fortalt av våre nære.

Jeg valgte for snart ni måneder siden å boikotte alle datingapper og den moderne datingkulturen i sin helhet. Valget har jeg tatt for å slå et slag for en tapt kunst i dagens samfunn: Tålmodighet.

Kjærlighet er som en sunn og god middag. Man må bruke rikelig med tid og legge hele sjelen sin i arbeidet om man skal få et måltid som både smaker fantastisk og inneholder de gode næringsstoffene som kroppen trenger. Kanskje lykkes man ikke på første forsøk, men da kan man i det minste være stolt av seg selv som våget å prøve.

For det sies nemlig at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.