Fem, fire, tre, to, en. Godt nytt år!
Fyrverkeriets fargerike eksplosjoner fylte det sorte lerretet som vi kaller nattehimmel. Jeg sjonglerte champagneglass og mobiltelefon i den ene hånden og stjerneskudd i den andre. To måneder tidligere feiret jeg min tredje romanutgivelse og så for meg at 2024 ville bli poesiens år. Utgivelsen av en diktsamling som i utgangspunktet ble ferdigstilt før påske, hadde igjen blitt utsatt på ubestemt tid. Kanskje ville den endelig bli utgitt til sommeren 2024?
Jeg forsvant inn og ut av dagdrømmene mine mens jeg studerte fyrverkeriet på himmelen. Jeg liker å innbille meg at fyrverkeri har samme overnaturlige krefter som meteornedfall, også kjent som stjerneskudd på folkemunne. Jeg liker å innbille meg at ønsker kan gå i oppfyllelse ved hjelp av kosmiske krefter. Tro, håp og kjærlighet til egen kunst er drivkraften som gjør det mulig å reise seg fra hvert eneste fall.
Og tro meg, jeg faller støtt og stadig.
Da jeg feiret det nye året, feiret jeg et håp. Et stort, brennende og kanskje blåøyd håp. Jeg så for meg at 2024 kanskje kunne bli året hvor jeg endelig fikk tildelt forfatterstipend. Derfor gikk jeg til verks og fylte ut søknadsskjemaene til både Forfatterforbundet, Den Norske Forfatterforening, Kulturrådet og kommunen.
2024 ga meg dessverre ingen søknadsjubel. Avslag, avslag, avslag, avslag. Hvert avslag kom som forventet. Ingen av prosjektene mine hadde fått tildelt redaktør, fordi ingen av manusene var ferdigstilt og hadde derfor ikke blitt sendt til et eneste forlag enda.
Hadde jeg sendt et halvskrevet førsteutkastet til et forlag, ville ikke manuset blitt tatt til vurdering engang. Forlagene tar ikke imot uferdige manus. Ikke engang et ferdigskrevet førsteutkast vil bli tatt på alvor. Teksten må være så god at man knapt nok har behov for hverken språkvasker eller korrekturleser. Den skal være så solid at manuskonsulent og redaktør knapt nok trenger å komme med en eneste tilbakemelding.
For å konkludere ironien i situasjonen: Uten redaktør, ørliten sjanse for stipend. Uten ferdigskrevet og gjennomarbeidet manus, ingen redaktør.
I tillegg til forfattervirksomheten, har jeg to vanlige jobber. Disse betaler regningene mine. Ofte jobber jeg ekstra timer/vakter for å få økonomien til å gå rundt, og dette resulterer i mindre tid til å skrive. Derfor søker jeg overalt hvor det er mulig for forfattere å få tildelt stipend. Det økonomiske tilskuddet ville gitt meg friheten til å fokusere på å ferdigstille skriveprosjektene, og få den etterlengtede pausen fra å jobbe døgnet rundt. Kontor på dagtid, bokhandel på kveldstid og i helgene, og skriveprosjekter resten av tiden. Jeg søker. Og søker. Jeg vet godt at forfattere som allerede har en redaktør som gir prosjektet grønt lys, stiller sterkere enn meg som ikke har kommet meg dit enda. Jeg vet også at godt etablerte navn har større sjanser for å få økonomisk tilskudd enn forfattere som er relativt nye og ukjente i bransjen. Men har ikke flere av de etablerte forfatterne allerede råd til å kunne fokusere på egne bokprosjekter? Eller sliter vi alle sammen med å finne ut hvordan vi skal betale regningene våre hvis vi ikke løper fra den ene lavtlønnede jobben til den andre innimellom skriveøktene?
2024. Utgivelse av diktsamlingen ble utsatt til sommeren, deretter høsten. Boka er en dekorativ diktbok full av fotografier, og er derfor et svært omfattende prosjekt for forlaget og illustratøren. Det sies at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, og derfor venter jeg tålmodig på det endelige resultatet. Jeg vil heller ha en vakker diktbok som blir utgitt to år senere enn planlagt, enn en halvferdig bok som ikke ligner det visuelle som jeg hadde håpet på.
Manuset til en annen diktsamling ble samtidig ferdigstilt og sendt til vurdering hos et forlag. Denne diktsamlingen er kun tekst, ingen bilder, men kan leses som en oppfølger til den første, ettersom de begge er basert på mitt eget liv. Jeg sendte inn manus i august og fikk en lang konsulentuttalelse i retur. Diktene ble slaktet, men tematikken og historieløpet hadde potensiale som roman. Jeg tok til meg kritikken og valgte å totalt omskrive manuset. Diktsamlingen ble forvandlet til en selvbiografisk roman. Diktene tok jeg likevel vare på til senere bruk, og endte til slutt med å sende et par av dem til litteraturtidsskriftet Bøygen og nummeret med tema SYND.
Diktene ble publisert i Bøygen. Og elsket. Jeg ble invitert til lanseringen av SYND og fikk æren av å åpne kvelden med å lese opp det ene diktet som redaksjonen omtalte som et av sine favorittdikt i hele nummeret. Jeg var mildt sagt beæret. Diktene hadde jo blitt slaktet bare noen måneder tidligere. Apropos slakt, så falt heller ikke den selvbiografiske romanen i smak hos forlaget. Jeg sendte derfor manuset videre til andre forlag, og en etter en, kom avslagene på løpende bånd.
Teksten faller mellom to stoler. Sakprosa og roman. Den er sakprosa i romanform. Samtlige manuskonsulenter betrygget meg med at teksten er godt skrevet, men de visste ikke hva de skulle gjøre med den. Sakprosa eller roman. Selvbiografi, men samtidig ikke. Når forlagene snakker om manuset, snakker de også om moderate salgstall. Jeg er ikke kjent nok. Dette er ikke skandaløst nok. Men flere av elementene er bra. Temaet er dagsaktuelt. Men tragedien er ikke tragisk nok. Og sjangeren ikke definert nok. De vil ikke selge inn en hybrid til Kulturrådet.
Jeg sendte til slutt manuset til forlaget som utga debutromanen min, "Gi meg en sjanse." Grønt lys. Redaktøren vil gi den selvbiografiske romanen en sjanse. Mye må fortsatt endres, men utgivelsen er et faktum.
Samtidig som jeg finpusser manus, sysler jeg med andre skriveprosjekter. Jeg fikk blant annet min aller første kortprosatekst publisert i litteraturtidsskriftet RISS. Jeg har aldri skrevet kortprosa tidligere, og fryder meg over responsen. Kanskje 2025 eller 2026 blir kortprosaens år?
2024 skulle i hvert fall bli poesiens år – et vellykket nyttårsforsett. Diktboka med alle sine illustrasjoner har fortsatt ikke blitt utgitt, men jeg har likevel hatt et sterkt år som poet. Som nevnt ble to av diktene mine publisert i Bøygen, men jeg har også fått gleden av å fremføre selvskrevne dikt foran publikum både på SALT og på Melahuset i Oslo. Jeg har funnet et varmt og imøtekommende poesimiljø og deltar på poesiworkshops flere ganger i måneden.
De siste månedene har jeg arbeidet med enda en diktsamling, som nå ligger til vurdering hos et forlag. Refusert eller antatt, det finner jeg ut i 2025.
Nok en gang vil jeg drikke champagne og se drømmende mot den sorte nattehimmelen full av stjerneskudd som ikke er meteorregn, men små menneskeskapte eksplosjoner. Nok en gang skåler jeg for poesiens år. Denne gangen skåler jeg også for den selvbiografiske romanens år.
Kanskje, hvis jeg er riktig heldig, vil jeg en dag kunne skåle for det som frem til nå har virket så godt som umulig: Stipend!
Comentarios