Myten om den sultende kunstneren og paralleller

«Hvor mye tjener du egentlig som forfatter?», spurte HR-ansvarlig for firmaet hvor jeg nettopp hadde fullført et jobbintervju. Hun så for seg en lukrativ livsstil, til tross for at hun satt med søknadsbrev og CV-en min foran seg på bordet. Papirene var et tydelig bevis på at forfatterøkonomien, selv i kombinasjon med en deltidsjobb i bokhandel, ikke var tilstrekkelig nok til å få endene til å møtes. Jeg smilte som jeg alltid gjør når noen stiller meg spørsmål om royalties og forfatterinntekt, og ga det samme svaret som jeg har gitt alle andre før henne.

«Jeg tjener lommepenger», sa jeg vagt, og ga en kort beskrivelse av hva royalties er og hvordan utbetalingene fungerer. HR-ansvarlig ville deretter vite hvilken prosentandel jeg sitter igjen med for hver solgte bok og enset ikke selv at jeg anså spørsmålene hennes som en smule invaderende.

«Femten prosent», mumlet jeg, og ble møtt med den samme reaksjonen som alltid. Et forbauset gisp. Femten prosent er så godt som ingenting når man er en relativt ukjent forfatter som ikke har flere titalls bøker på utstilling hos bokhandlerne, ikke har fått bøkene innkjøpt av Kulturrådet og ikke har fått romanene oversatt til andre språk. Er man ingen, tjener man så godt som ingenting.

Det betyr likevel ikke at man skriver dårlig og aldri vil komme seg opp og frem. Å bygge opp et navn tar lang tid, og alle befinner seg dessverre ikke i en privilegert livssituasjon hvor det er mulig å leve av oppsparte midler og dermed kunne bruke all tid og energi på å skape god litteratur. Debutromanen min, «Gi meg en sjanse», var et produkt skapt under privilegerte forhold. Jeg mistet jobben under pandemien og fikk en økonomisk kompensasjon fra arbeidsgiver. I tillegg hadde jeg samboer som betalte halvparten av alle utgiftene i husholdningen. Jeg skrev uten å miste inspirasjon, uten å miste konsentrasjon, uten å miste vettet. Jeg skrev og skrev, og elsket hvert sekund av det. «Bortkastet skjønnhet» og «Å lime sammen knuste vaser» ble også skrevet i denne perioden hvor jeg hadde nok sparepenger til å klare meg, og all tid i verden til å fokusere på egne skriveprosjekter. Nå er jeg enslig, betaler alle utgifter alene, har begrenset med sparepenger på bok, og må jobbe døgnet rundt hvis jeg skal få økonomien til å gå i pluss, og ikke gløde rødt.

Mange forfattere baserer inntekten sin på ulike stipendordninger og arrangementer. Flere av de større navnene holder foredrag og kurs, deltar på ulike litteraturfestivaler, paneldebatter og stiller opp i ulike kanaler for å promotere eget forfatterskap. Å få bøkene sine innkjøpt av Kulturrådet har utrolig mye å si for den økonomiske friheten. Men hva gjør man når bøkene blir nullet (får avslag hos Kulturrådet) og man VET at forlaget har investert store summer og virkelig hatt tro på at boka man har skrevet vil bli godt mottatt av denne mystiske juryen? Hva gjør man når man søker på det ene stipendet etter det andre og får avslag over alt? Hva gjør man når man er såpass ukjent at litt spalteplass eller en gjesteopptreden ikke kan belønnes som annet enn gratis reklame for et navn som ingen har kjennskap til fra før?

Noen gir opp, mens andre reiser seg, faller, reiser seg igjen, og går på trynet gjentatte ganger og gror tykkere hud etter hvert skrubbsår, hvert hinder, hvert avvisende ord. Vi går på trynet og møter en hverdag hvor vi står i dagligvarebutikken med mobilkalkulatoren foran oss for å se hva vi har råd til å kjøpe, og hva som legges tilbake. Vi går på trynet og klistrer på oss et smil når vi promoterer bøkene våre og arrangerer boklansering for åtte oppmøtte. Vi går på trynet og stryker finskjorta og går på jobbintervjuer, tar alt vi får av ekstravakter i den andre jobben, og kommer hjem med et energinivå på ti prosent, og bruker opp de siste ti prosentene på å arbeide med neste romanmanus. Vi vet at vi burde prioritere søvn, men å sove betyr at vi får enda mindre tid til å skape litteratur og derfor sover vi mindre. Som forfatter er jeg fortsatt ingen, men som skrivende er forfatterskapet ALT. Den dagen jeg slutter å skrive, ønsker jeg heller ikke å være noen.

Jeg faller, kler på meg finstasen, sminker meg og ordner håret. Jeg gjør alt jeg kan for å se presentabel ut, og jobber hardt med å bli det mennesket som jeg ønsker å være. Et menneske som aldri vil la noen skrubbsår stå i veien og definere fremtiden.

Jeg skriver som om jeg har all tid i verden til å skrive, som om jeg har de samme privilegiene nå som jeg hadde i starten. Jeg skriver med et håp om å en dag skape et verk som blir så godt mottatt at navnet mitt vil være mer enn bokstaver på et papir i avslagsbunken. Jeg skriver for å inspirere andre. Jeg skriver for å inspirere meg selv.

Det spiller ingen rolle hvor mye jeg tjener som forfatter, men jeg drømmer likevel om den dagen hvor jeg vil kunne kjøpe ost og vin uten å se på prislappen.