top of page
Forfatterens bildeKristine Begot

VÆR FORSIKTIG MED HVA DU ØNSKER DEG

Det som i utgangspunktet skulle være starten på utkastet til en sakprosabok om sex, kjærlighet, relasjoner og den moderne datingkulturen, blir i stedet en blogg hvor jeg fletter nevnt tematikk sammen med oppdateringer fra egen skriveprossess og forfatterlivet generelt.


Hvorfor skrive blogg i stedet for å videreutvikle sakprosa?

For det første er jeg ingen psykolog, og heller ingen sexolog. Jeg er bare en person som erfarer, observerer og diskuterer med andre som kommer med sine egne erfaringer og observasjoner.

For det andre har jeg nylig begynt å se "Sex og Singelliv" på nytt for tredje gang i livet, siden alle sesongene nå ligger tilgjengelig på Netflix. Som en såkalt millennial, har jeg vokst opp med å se disse fire kvinnene navigere gjennom et håpløst datingmarked i storbyen. Jeg har sett dem prøve, feile, bli ført bak lyset og sett dem løpe etter godt voksne menn som aldri vil vokse opp og aldri vil binde seg. Da jeg strømmet serien for andre gang, var jeg tjuefire/tjuefem, og hadde fortsatt et nokså naivt og håpefullt syn på kjærligheten. Nå er jeg på samme alder som karakterene i serien, og kan derfor relatere til dem på en helt annen måte, og dessverre se verden med den samme kynismen som Carrie Bradshaw hadde (det vil si, når hun ikke lot seg blende av narsissismens posterboy, Mr. Big.)


Som tjuefemåring drømte jeg om å være som Carrie og finne min egen Mr. Big. Eller være som en mer passende kandidat fra min egen generasjon, Blair Waldorf og hennes emosjonelle berg-og-dalbane med Chuck Bass fra "Gossip Girl". Parallellene mellom Carrie og Blair er mange, og det skremmer meg hvordan jeg gjennom ungdomsårene drømte om å leve akkurat som dem. De bodde i vakre omgivelser, var alltid i godt selskap med andre mennesker, og opplevde kjærlighetens enorme kontraster til enhver tid. Alltid enten i form av overveldende romantikk, eller som en smertefull tragedie. Ingenting i mellom, ingen stabilitet eller trygghet, bare uforutsigbarhet.

Jeg ønsket meg også vakre klær, og en flott fasade hvor livet var nydelig på utsiden og turbulent bak kulissene. Jeg ville ha min egen Chuck Bass, og alle problemene det innebar. Jeg lurte meg selv til å tro at kjærlighet umulig kunne være ekte, om den ikke ga meg en følelse av konstant uro, sorg og sinne. Forelskelsen kunne umulig være genuin om jeg ikke ble sittende på gulvflisene på badet og gråte minimum tre ganger i uka over brutte løfter og avslørte løgner. Jeg svelget hver klisje og lengtet etter et liv med Cosmopolitans og Manolo Blahnik, og overså både bakrus og gnagsår på samme måte som jeg overså hvordan menn som Chuck Bass og Mr. Big aldri ville nølt et sekund med å dolke selv de nærmeste i ryggen, om noe eller noen nyere, freshere og mer spennende dukket opp i horisonten. Carrie og Blair er for disse mennene hva Oscar de la Renta og Gucci er for kvinnene selv: et dopaminrush når du får tak i det, en fasade du gjemmer deg bak når du har fått det, og fjorårets smak når du blir lei av det.


Er det egentlig så rart at unge voksne kvinner fantaserer om turbulens og gir opp egne drømmer og ambisjoner for å gråte seg i søvn for menn som Mr. Big og Chuck? Er det virkelig så rart, når vi tross alt har vokst opp med barnefilmer som "Den lille havfruen", hvor Ariel ofret stemmen og hele livet sitt for å kunne leve som statist i prinsens verden?


"Vær forsiktig med hva du ønsker deg", er det noe som heter. Jeg innså dette først da jeg flyttet hjem igjen til Norge, etter et flerårig opphold i et land hvor jeg i årevis levde et liv som jeg trodde var mitt, og hadde det tilsynelatende fantastisk i følge alle som sto på utsiden og tittet inn. Jeg levde ensom i en illusjon hvor fasaden var vakker. I mine øyne levde jeg et liv synonymt med suksess. Men hva ER egentlig suksess? Er det å eie en leilighet i et vakkert nabolag? Arrangere bryllupsfest på et slott? Reise jorda rundt og dele feriebilder på sosiale medier?


Suksess fant jeg først da jeg flyttet hjem igjen, og den handler hverken om materielle goder eller kjærlighet av den overfladiske og turbulente sorten. Suksess er å kunne se seg selv utenfra, se hvem man ønsker å være og se hvilke mennesker som inspirerer andre til å ville bli en bedre versjon av seg selv. Et godt eksempel fra filmverdenen er det kjente sitatet fra "Livets lyse side" (As good as it gets), hvor en trist og oppgitt Carol ber den sarkastiske og bitre Melvin om å gi henne et kompliment. Hun forventer ingenting, og lytter til Melvin fortelle det hun tror er en meningsløs historie om hvordan han hater å ta medisinene sine, og aldri gidder å ta dem. Før nå. Hun ser på ham forvirret og spør hvordan denne historien er ment som et kompliment til henne, og blir derfor overrasket når Melvin plutselig sier "du får meg til å ville bli en bedre mann."


Jeg innser først nå som jeg er i trettiårene hvor hjernevasket både jeg og mange andre har blitt av Hollywoods romantisering av materialisme og giftige kjærlighetsrelasjoner. Lykken finnes ikke i designerklær og martiniglass, og kjærligheten finnes ikke i et evig jag etter å bli elsket av mennesker som aldri vil elske andre enn seg selv. Lykke og kjærlighet er å kunne stå stille sammen med noen og nyte hvert sekund av det. Noen som får deg til å ville bli en bedre versjon av det mennesket du allerede er fra før.


81 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Mitt forfatterår 2024 – Bak kulissene

Fem, fire, tre, to, en. Godt nytt år! Fyrverkeriets fargerike eksplosjoner fylte det sorte lerretet som vi kaller nattehimmel. Jeg...

Myten om den sultende kunstneren og paralleller

«Hvor mye tjener du egentlig som forfatter?», spurte HR-ansvarlig for firmaet hvor jeg nettopp hadde fullført et jobbintervju. Hun så for...

Comments


bottom of page